Industrihistorie:

Faksimile fra en lokalavis. TV-trillingen fikk stor oppmerksomhet i sin tid.

Da Radionette satte verdensrekord i TV-trilling

Markedsføring av TV-apparater på 1970-tallet var ikke for blautfisker.

Publisert Sist oppdatert

I begynnelsen av oktober 1977 ble en Philips farge-TV trillet langs veien fra Vikersund til Drammen. Apparatet var av ordinær type på understell med trinser/små hjul. Det var Philips-forhandleren på Vikersund som sto for denne ukjente «idrettsgren» og det ble byttet mange trinser under landsveisrittet, de var jo beregnet for flytting på tre- eller teppegulv. Philips-apparatet ble trillet 40 km på 13 timer. Det ble regnet for å være verdensrekord i TV-trilling.

Da trillebragden var sluttført, virket farge-TVen fortsatt godt. Philips var det mest solgte farge-Tv i Norge den gang.

Hvorfor ble dette gjort? Først og fremst var det et reklamestunt. Farge-TV var en artikkel som folk ønsket å anskaffe. Men i forhold til svart/hvitt fjernsyn var farge-TV teknisk komplisert og kostbar i pris, så kjøperne var opptatt av driftssikkerhet. Reklame-stuntet med Philips-apparatet skulle bevise at Philips var et driftssikkert apparat.

Ansatte i Radionette i Sandvika ønsket straks å ta opp denne konkurransen med Philips. Det ville både LO-ansatte i A/S Jan Wessels Radiofabrikk Radionette i Sandvika og Tandberg-ansatte i salgsselskapet A/S Radionette. De ansatte fra begge selskaper samarbeidet godt, og klubbformann fra LO-organiserte, Jan Mehlum, og tillitsmann Torgrim Kristiansen fra de Tandberg-ansatte ble begge med på trillingen sammen med ti andre ansatte. Dette var noe de ansatte sto alene om, men av fabrikksjef John Fjerdingstad fikk de et Radionette farge-TV modell CM 7, 26 tommer med understell og mange trinser til utskiftning. Han var Radionette-mann.

Trillingen skulle gå fra Holmestrand til Sandvika, døgnet rundt, hvor den store påkjenningen for de ansatte ble å dytte og dra apparatet opp langs de bratte og lange Lier-bakkene. Hverken konsernledelsen på Tandberg eller andre på Kjelsås kjente ikke til reklamestuntet før det var over og leste om det i aviser og radio/TV magasiner. Fra den kanten kom den ingen gratulasjoner. Det var som forventet.

«Verdensrekorden» ble brukt for alt den var verdt i markedsføring av TV-apparater fra Radionette.

Trillingen av Philips apparatet fra Vikersund til Drammen var på 40 km i 13 timer. Det resultatet ble slått av laget fra Radionettefabrikken som kom i mål på 13 timer og 40 minutter, etter 64 kilometer. Trillingen fra Holmestrand startet natt til lørdag 22. oktober med ankomst i Sandvika klokken 15:30. 43 trinser gikk med under turen. Trille-laget hadde naturligvis med seg noe mat og drikke, men på veien ble det kjøpt påfyll for omtrent 300 kroner.

Etter at apparatet var blitt tørt, ble det gjennomgått av teknisk stab. Man fant ingen tekniske feil, det fungerte perfekt. Men man fant at festene til to elektrolytt-kondensatorer kunne gjøres bedre. Dette var ny verdensrekord - i sport og test - som viste hvor solid moderne farge-TV apparater egentlig hadde blitt. TV-apparatet ble plassert i kantinen i Sandvika-bygget, hvor alle kunne se at det var i førsteklasses stand.

Jeg sendte informasjon til Tandbergs svenske og danske datterselskaper som solgte Radionette- apparatene. Hyggelig gratulasjoner ble mottatt fra begge selskaper. Etter en kort tid mottok jeg fra det svenske Tandberg-selskapet en helsiders avisannonse, riksannonse. Reklamemessig ble TV-trilling i Norge utnyttet av Tandberg i Sverige, tekst: «Världsrekord! Anställda på Tandberg-Radionette satte i oktober inoffenicelt värdsrekord i TV-rulling. Man rullade en färg-TV 6,4 mil på 13 tim och 40 min. 43 hjul gikk åt och TV:n fungerade perfekt ved «målet». TANDBERG - vi sätter en ära i att vara bäst.»

Radionette sørget for at TV-forhandlerne i Bærum annonserte Radionette farge-tv med tekster om TV-trillingen med overskriften: «50-åring setter ny verdensrekord!». (Radionette ble grunnlagt i 1927, for 50 år siden).

Jeg mente at det var riktig at mat og drikke som de ansatte kjøpte for ca. 300 kroner burde dekkes av bedriften. Hvordan kunne et oppgjør på 300 kroner gjøres på en god og riktig måte? Siden dette reklamestuntet også ga god gjenlyd på Radionettes eksportmarked, kunne jeg fra min representasjonskonto på omtrent 50.000 kroner - godkjent av økonomiavdelingen på Kjelsås for året 1977 - ta de 300 kronene derfra. Det gjorde jeg, uten å nøle, utbetalt til trille-teamet.

Da markedsavdelingen på Kjelsås fikk rede på at jeg hadde brukt 300 kroner, ble det bråk av store dimensjoner fordi jeg hadde gjort dette på egen hånd - eller kanskje av helt andre grunner som Tandberg-folkene ikke likte. Markedssjef Knut Wøien hadde nylig sluttet, blitt bedt om å slutte, som markedssjef for Tandberg-konsernet. (Jeg husker godt Wøien som etter min mening i mange år var en god mann for konsernet). Midlertidig ansatt markedssjef var Bill Ausmann. Han kom fra Tandbergs datterselskap i USA, og var i februar 1977 ansatt som konsulent i markedsavdelingen på Kjelsås. Bill Ausmann hadde solgt inn nye tanker om Tandbergs produkter til den daglige ledelsen på Kjelsås, og var nå plutselig ansett som en wonderboy med glimrende ideer for selskapets fremtid. I august 1977 var han markedssjef i Tandberg-konsernet etter at Knut Wøien var vippet ut av stillingen.

Bill Ausmann motsatte seg mitt pengeforbruk på 300 kroner til de ansatte for kjøp av mat under TV-trillingen. Han forlangte at jeg skulle betale beløpet av egen lomme. Det var jeg ikke enig i.

Jeg ba andre i markedsavdelingen på Kjelsås om å støtte meg. Jeg minnet dem på at jeg 14. februar 1977, et halvår tidligere, i «Personal-Orientering fra Kjelsås» var utnevnt: «Fredrik Hildisch vil være markeds- og produktansvarlig for hele Radionette-linjen inklusive handelsvarer. På Kjelsås forholdt de seg tause.

Markedssjef Bill Ausmann gikk til det drastiske skritt å nulle ut min representasjonskonto. Å kjempe videre ønsket jeg ikke, men jeg lovet at denne saken kunne bli husket på andre måter. Dette var jo ikke noe annet fra Kjelsås enn en måte å gi Radionette en knekk. Til slutt ble det godkjent at de 300 kronene skulle dekkes av bedriften. Jeg opplyste ikke noe om saken til de ansatte, heller ikke til tillitsmennene i Sandvika. Kanskje ville de ha betalt de 300 kronene tilbake til meg. Det ønsket jeg ikke. Jeg mente fremdeles at de fortjente beløpet fra bedriften.

Julebordet for de ansatte i Radionette ble holdt i Radionette-salen i Sandvika-bygget 9. desember 1977. Mat og drikke ble servert og det ble gitt to bonger til hver for kjøp av alkoholholdige drikker. Fra scenen var det opptreden med underholdning og taler ble holdt.

Jeg benyttet anledningen med noen ord til forsamlingen, et kort utdrag: «Etter siste fintelling er vi i Sandvika 376 personer. Alle har gjort en fin innsats i dette året – et ulveår kan man vel si, hvor utfordringer og påkjenninger har vært usedvanlig store. Det er likevel et dusin personer som har fremhevet seg på en spesiell måte - som mente at Radionette måtte ut på veiene for å synes, både blant publikum og i pressen. Ved dette usedvanlige initiativ viste disse at de hadde en kraft til å ville noe. Jeg tror at jeg kan si på vegne av oss alle i dette hus at disse brave personene fra Jan Wessels Radiofabrikk Radionette og Tandberg-ansatte viste at vi kan trekke sammen i sport og test, og vise at vi lager førsteklasses apparater som tåler en trøkk». Jeg opplyste navnene på de 12 personene og ba dem om å komme frem. De fikk en gave og varm applaus.

På julebordet ble mitt engasjement for Radionette nevnt av tidligere klubbformann i hans tale til forsamlingen. Først takket han forsamlingen for et sammensveiset år. Han kalte meg for: «Den aller siste mohikaner.» Han la til: «altså ikke den siste, men den aller siste.» Det var ingen dårlig benevnelse. Forsamlingen klappet og applauderte kallenavnet.

Radionette-bygget i Sandvika ble tømt for folk og alt utstyret våren 1978, siden bygget i Sandvika skulle selges snarest. Julen 1978 gikk Tandbergs Radiofabrikk konkurs. Det tok imidlertid to år å selge Radionette-bygget. Ordføreren i Bærum godtok ikke en omregulering av bygget. Bygget skulle fortsatt være et næringsbygg.

Powered by Labrador CMS