Elektronikks rundebordkonferanse 2004

Deltakere:

Ole Jørgen Fredriksen, Spinoza (investor) og tidligere ASK.

Anders Kinnander, professor og ekspert på produktivitet og produktivitetsutvikling ved Chalmers Universitet i Sverige.

Bård Eker, Produktutvikler/industridesigner/investor. En av grunnleggerne av Pojectiondesign. Eier av Hydrolift som produserer båter i Fredrikstad.

Merete Berdal, Representerer eierskapet i Jotron Electronics a.s. Sitter i styret i ProPartner.

Einar J. Aas, professor ved NTNU

Per Sønsteby, adm. direktør, Hapro. Nylig valgt styremedlem i Innovasjon Norge.

Frode Berg, konsernsjef, Kitron ASA

Knut Pogost, visekonsernsjef Kitron ASA

Knut J. Dommersnes, Arrow Norway

Helge Olsen, adm. direktør Arrow Norway

Produksjon i Norge eller Norden – nytter det?

For andre gang har Elektronikk med god støtte fra ildsjeler i Arrow Norway arrangert rundebordskonferanse. Årets tema var om det nytter å fortsette med produksjon i Norge og Norden. Bakgrunnen er selvsagt at ”alle” enten gjør det eller har tanker om å sett ut produksjon til Øst-Europa eller Sørøst-Asia. Samtalen handlet ikke bare om produksjon. Det ble snakket om rammebetingelser, bedriftskultur, produktutvikling, samarbeid utdanning/bedrift, rett fokus, politikernes unnfallenhet og mye, mye mer.

Har vi noen fordeler?

Hvilke fordeler har nordisk design/produksjon sammenlignet med andre?

KINNANDER: Produksjon i Norge er omtrent det samme som i Sverige. Høyvolumproduksjon passer jo ikke i våre land. Men derimot små og spesielle serier er velegnet. Dessuten har vi en generell høy utdannelse. Derfor er det en rekke områder vi kan fortsette å produsere på.

BERG: Er enig i Kinnander. Men jeg tror det er farlig å tro at vi er best når det gjelder utdanning og teknisk nivå. Vi ser at de er like flinke i Øst-Europa når det gjelder utdanning. Den største forskjellen er nok kommersiell forståelse. Det å forstå kundens behov. Der er Øst-Europa i hvertfall ti år bak oss. Men de har veldig disiplin, etikk og moral som er vesentlig bedre enn i våre land. Det er mye likt Norge på 50-tallet, den gang man var interessert i produksjon og var stolt av å arbeide på fabrikk.

BERDAL: Hvis vi tar inn design også, så har vi fortsatt rimelige ingeniører. I Øst-Europa er de faktisk dyre i forhold til mange andre. Vi har sett på det, og det er først og fremst innen produksjon det er lønnsomt. Så konklusjonen er at der det kreves høy kompetanse har vi fortsatt en fordel.

SØNSTEBY: Vi har en veldig rask utvikling, med en mer eller mindre kontinuerlig produktutvikling. Så da er nærhet til kunden veldig viktig. Ikke minst fordi det er en del kundetilpassede løsninger, som også krever fleksibilitet. Der tror jeg vi har noe å gjøre.

FREDRIKSEN: Til syvende og siste avhenger det av hvilken forretningsmodell og hvilke marginer du har. Er den riktig kan man gjøre det veldig bra i nisjer i Norge. Men høyvolum kan man glemme. Vi må bare konstatere at vi er et høykostland. En annen ting er at vi i Norden gjerne har betraktet oss selv som produsenter med høy kvalitet. Vi prøvde av alle steder, å produsere i Brasil. Resultatet var at kvaliteten ble høyere enn fra vår ”lokale” produsent. Poenget er at vi har et veldig blandet bilde. Men vi kan være gode i nisjer, og det gjelder å finne en riktig forretningsmodell.

EKER: Tror det er utrolig viktig å beholde produksjon i Norge. Det er ikke sånn at vi bare kan la det gå. For flytter man produksjon så flytter også utviklingsmiljøene etter, fordi det er så viktig med nærhet mellom disse to funksjonene. Vi ser det skjer med Ericsson/Flextronix. Etter at produksjon av mobiltelefoner har gått ut av Sverige er det bare et tidsspørsmål før utvikling følger etter. Og da er vi igang. Først flytter produksjon, så kommer utvikling etter, og deretter kanskje eierskapet – så hva er det vi har igjen da? Da kan vi vel drive med finansiering alle sammen…

AAS: Vi prøver å utdanne designere, men ikke minst slik at de kan designe noe som er produserbart. Tandberg Storage er et eksempel på en bedrift som har satt ut produksjon, men som kan fjernstyre produksjonen i fjerne østen online. En annen er Atmel som gjør all utvikling i Norge for verdensmarkedet. Det jeg mener er at det er viktig at vi styrker design i Norge, og det er mulig å lage produkter for det globale marked. Dessuten har ikke elektronene forandret seg de siste 150 årene.

KINNANDER: Jeg vil bare føye til at i Norden mener vi at vi ligger på høyeste mulige produktivitetsnivå, og at kostnadene gjør at vi ikke kan ha produksjon lenger. Studier jeg har gjort i Sverige, og jeg er sikker på at det gjelder i Norge også, viser at produksjonskultur ikke er så godt utviklet lenger. Og det finnes mye å gjøre produksjonsteknisk fortsatt; ved at man for eksempel organiserer seg bedre. Jeg mener at det går an å få mellom 30 og 50 prosent bedre utnyttelse. Dette kan oppnås hos mange med meget enkle tiltak. Det er veldig interessant, for da forskyver man kanskje utviklingen fem til ti år frem i tid, dersom man utnytter det produktivitetspotensialet som ligger der. Egentlig er det ikke så vanskelig, det er mer snakk om å heve interessen for produksjon igjen. Derfor settes saken under et helt annet lys dersom man henter ut dette potensialet.

Rammebetingeler og næringspolitikk

Rammebetingelser er viktig, fungerer det?

BERDAL: Jeg kan si noe der. Vi er en familiebedrift, og det er klart at både delingsmodellen og formueskatten skaper problemer. Men det vi aller mest ønsker oss er selvsagt stabile rammebetingelser. Vi har en regjering i fire år, og så vet vi aldri hva vi får på lang sikt.

SØNSTEBY: Beskatning er viktig, men et annet problem er at vi ligger sørgelig etter på forskning og utvikling. For eksempel ligger vi på halvparten av det som Finland og Sverige har i forhold til brutto nasjonalproduktet. Vi snakker jo mye om at vi skal satse på noe etter at oljen tar slutt. Nå har politikerne lenge sagt at vi skal komme opp på OECD-nivå men avstanden bare øker og øker. Jeg synes det er et paradoks at Norge med sin oljerikdom ikke skal være i hvertfall på nivå med de øvrige nordiske landene. Spesielt når man sier at man skal satse på kompetanse og kompetansebasert industri. Vi ser også at vi har en liten andel kompetansebasert industri i forhold til Sverige og Finland.

Det var den biten, så har vi skatteinsentiver for private investorer. Vi ser for eksempel på Børsen i dag at Staten er en meget dominerende part. Det sier jo litt om hvor norsk investortyngdepunkt er. Da ser vi også hvor vanskelig det er for grundere å få tak i kapital.

Det andre er at vi besitter et betydelig oljefond med ufattelige milliarder, og dette fondet har ikke lov til å investere i norske næringsliv. Jeg synes dette er nok et paradoks, at når vi har så mye midler, så skal det ikke kunne benyttes til norsk næringsutvikling. Vi får kontakt med svært mange som er interessert og som har interessante produkter, men som dessverre faller bort fordi det ikke er mulig å få finansiering til å komme opp og begynne å markedsføre produktene. Det er altfor mange både ideer og produkter som forsvinner. Myndighetene må ha en mye mer offensiv politikk for hvordan skape næringsutvikling i Norge, og da innenfor et område der vi har forutsetninger for å være med og konkurrere. Det er mye positivt i det som ligger i skattepolitikken nå, dersom man får det igjennom, men det er som det er blitt sagt, faren er at får vi en ny regjering igjen, oppstår ny usikkerhet. Vi trenger langsiktighet.

BERG: Jeg har en helt konkret sak hvor myndighetene har en mulighet til å bevise om de har en næringspolitikk. Det er gjelder kjøp av nye jagerfly. Vi står i en situasjon hvor Stortinget er i ferd med å beslutte å kjøpe et femtitall fly fra Lockheed Martin. Jeg tror Norge er det enest landet i verden som vil kunne ta en beslutning verdt mellom 20 og 30 milliarder kroner i ny teknologi uten at dette er knyttet opp mot konkrete betingelser til teknologiutvikling og gjenkjøp. At de i det hele tatt vurderer det vitner om enten en grenseløs politisk naivitet eller en absolutt total mangel på næringspolitikk. Om jeg har rett i dette vet jeg ikke, men det blir en test på om denne regjeringen og næringsdepartementet har noen tanker om hvordan vi skal kunne bruke den type investering til å skape utvikling og produksjon i Norge. Kitron har aktiviteter mot dette området, blant annet i Sverige, som en stor underleverandør til JAS Gripen. Vi ser at vi som norsk virksomhet har mer samarbeid med svenske FMV (Forsvarets materiellverk) og svenske myndigheter i forskningsprosjekter knyttet til produksjonteknologi, enn vi har i Norge som norsk bedrift.

FREDRIKSEN: Eller vi kan gå litt lenger og si at vi faktisk ikke har noen næringspolitikk – at den beslutningen faktisk er der, og den etterlever regjeringen. Vi kan jo gå tilbake å se på det som er der, fregattene som gikk til Spania med en gjenkjøpsordning, men hvor det ikke ble gjort noe aktivt overhodet for å gjøre det, man lot det bare skli. Og jeg vet selskaper som har tatt initiativ for å være med i ordningen, siden det er en anledning til det, men man blir møtt med nærmest avvisende holdning, eller det tas ikke noe standpunkt. Det er i beste fall utrolig naivt.

Og se hva som skjer dersom du ønsker å etablere deg i enkelte land i Asia. Her går man inn i forhandlinger. Ønsker du å etablere handelsvirksomhet, som da er laveste rang på stigen, så får du 30 prosent selskapsskatt. Bringer du med deg noe utvikling, ramler skatten på selskapet ditt ned i 20, og dersom du starter produksjon eller overfører virksomhet, kan du få skatt på ti prosent, og noen ganger fem prosent. Det de sier er ”dette vil vi ha”. De viser at de vil noe – og har en plan. Igjen, her i Norge er vi utrolig naive, jeg kan ikke si det sterkere. Budskapet her i landet er ”seil deres egen sjø og se hva dere får til. Så møtes vi om 20 år.”  Så sier man: ”Neimen, ble det ingenting?”.

EKER: Jeg er litt mer bekymret for holdningene. Jeg var på statsebesøk i Ungarn hvor jeg hadde middag med Jan Petersen. På den tiden var det fortsatt lav ledighet i Norge. Da var holdningen at det er ikke alle slags ting vi skal drive med i Norge, så hvis vi taper noe industri, så kommer det bare nye til. Det var en uttalelse fra to år tilbake, og det samme ble sagt i intervjuer i enkelte media. Jeg tror at det er der det egentlig starter og hvor grunnproblemet ligger, med holdningene.

Politikk er styrt av først valg og så påvirkning fra diverse grupper. Hvorfor har ikke industrien klart det samme som mange andre grupper i samfunnet?

SØNSTEBY: Jeg tror vi skal være ærlige å ta litt selvkritikk på det. Jeg var på et møte der også Forskningsrådet var til stede, og da var nettopp statsbudsjettet blitt presentert. Vi fikk denne elendighetsbeskrivelsen som budsjettet ble. Men som de sier, hvorfor hører vi aldri fra dere i forkant av bevilgningene? Vi er for beskjedne, vi driver ikke med lobbying slik som skipsfarten, for eksempel. De skaper forståelse for utviklingen. Man kan si mye om politikernes mangel på holdninger osv. men vi må vel også spørre oss selv: Hva gjør vi, og gjør vi nok for å informere om det vi står for? Der tror jeg vi har en lang vei å gå. Og jeg tror vi må begynne nå, for vi ser hvor politikerne får sin informasjon fra i dag; Fra lobbyistene.

FREDRIKSEN: Det må vi nesten forutsette at våre interesseorganisasjoner sørger for. Men jeg var tilstede da Bondevik reiste rundt for å møte næringslivsledere i Norge. Et prisverdig tiltak, hvor de inviterte ledere til å snakke med dem. Men de gadd jo ikke høre på deg! Du hadde følelsen av at de var tvangssendt rundt i landet for å høre på ”klagingen fra bushen”, for det var ingen respons eller engasjement. Og da er vi tilbake til holdningen igjen – at dette skal vi ikke drive med. Derfor hjelper det ikke samme hvor mye du løper, det som trenges er en grunnholdningsendring.

BERDAL: Så har vi et annet syndrom vi sliter med i Norge. Offentlige innkjøp. Her er vi definitivt best i klassen når det gjelder å følge alle regler for ikke å favorisere egne. Egentlig er det sånn at du nesten er diskvalifisert hvis du er norsk leverandør til det offentlige. Klarer du det må du være så vanvittig mye bedre enn andre. Helst vil de reise med en delegasjon til utlandet og handle der.

Se for eksempel i Tyskland. Det er vel etterhvert en kjennsgjerning at de trenerer panteordningen for at det skal komme en tysk leverandør i steden for for eksempel Tomra. Fordi de setter ikke igang noe sånt uten å ha en tysk leverandør som tar store deler av markedet. Sånn er det i de fleste land vi liker å sammenligne oss med.

KINNANDER: Jeg tenkte på dette med stukturendringene. I Sverige er diskusjonen både blant næringslivsledere og politikere at det er en sunn utvikling med nedlegging av industri. På den måten mener regjering og fagbevegelse at ny industri vil vokse frem for det fremtidige samfunnet. Dette får støtte ikke minst fra de store selskapene som arbeider internasjonalt, fordi hjemmemarkedet ikke har så stor betydning. Det har jo ført til at forskning og utvikling i Sverige ikke får den støtten den burde ha – og som jeg hører her er det mye av det samme som skjer i Norge. I Sverige også, ignoreres industrien på mange måter samtidig som nano- og bioteknologi overvurderes. Dette er industrier med veldig liten sysselsettingseffekt i dag. Så her har man et informasjonsproblem i et samfunn som ikke ser verdien av å ha en industri.

POGOST: Dette med interesseorganisasjoner og påvirkning: Mediabildet i dag er ekstremt opptatt av forvaltning. Det dreier seg stort sett om hva man skal bruke penger til, og i svært liten grad hvordan pengene skapes. Så spørsmålet er om strategien er feil – at vi heller skulle brukt mer krefter overfor media. For det er helt tydelig at politkerne følger dit vinden blåser. En regjering som sitter med et budsjett som alltid går opp, som kan flytte noen milliarder fra et oljefond eller ikke, har ikke samme utfordringen i å skape noe for å få det til å gå i balanse som i andre land. Så vi er jo en konsekvens av vår egen økonomiske situasjon.

De penga

Hvordan skal man tiltrekke seg langsiktige investorer?

EKER: Jeg tror det henger litt sammen med at vi må beholde utvikling, produksjon og markedsføring her i landet. Det vi lager må være bra. Alt dette henger tett sammen, forsvinner det ene, følger det andre etter. Jeg tror også vi må ha finansdelen med i det. Før snakket man gjerne om bedrifter som brukte tre generasjoner for å få det til, mens inntrykket i dag er at det skal ta tre år, og så henter man ut milliarden. Det viktigste er å få frem det som er bra, for det er det faktisk mye av. Hvis vi sitter her og skylder på staten og andre, så skjer det ikke noe. Men det er klart, det handler om beskatning også. Det er ikke rart folk flytter pengene ut av landet med den formuebeskatningen vi har. Men jeg tror likevel at å vise frem de som får det til, er viktig for å tiltrekke seg investorer.

FREDRIKSEN: Jeg tror at kapitalmarkedet fungerer rimelig godt. Men at den går ulike veier har nok sammenheng med at dersom det ikke satses slik vi har snakket om – at elektronikk ikke er så spennende lenger – så får vi et problem. Vi har ulike roller, og slik sett fungerer det. Noen er langsiktige, andre kortsiktige og andre igjen et sted midt i mellom. Så derfor tror jeg at så lenge vi er i et kapitalistisk system, så er det ikke penger hvis tidene er dårlig. Det må vi bare forholde oss til.

En annen ting er at det er enkeltpersoner som skaper arbeidsplasser, ikke store programmer. De kan hjelpe til, og gå inn der det er gjenkjøpsavtaler og lignende. Vil også nevne at SkatteFunn er en positiv ting. Det tror jeg fungerer.

BERG: Det er mange bra ting som skjer, og det har vi i Kitron tenkt til å hente frem i form av seminarer og lignende. Det er bare for media å gripe fatt i det. Uansett kan vi bidra til å trekke sammen grundere og investorer, synliggjøre dem bedre, og derigjennom trekke bedre sammen.

EKER: En annen ting. Jeg var på CeBIT. Det var dårlig håndverk. Bra at noe ble gjort, men det var for dårlig. Bare se hva som for eksempel Taiwan gjør: Store områder hvor du finner mange, også små selskaper. Det kan vi gjøre også, finne noen suksessbedrifter og kanskje kombinere dem sånn at man får frem synergieffekter. For det tror jeg vi også er dårlige til her i landet, å vite hva andre driver med. Da er vi tilbake til det som er sagt om at vi er dårlige til å kjøpe norske produkter. Vi er jammen dårlig til å selge hverandre tjenester også. Samtidig så må vi jo ut, ikke bare satse på å selge i Norge. Og det må vi gjøre ganske fort.

SØNSTEBY: Vi skal jo ikke mer enn tre-fire år tilbake hvor det fantes investeringsvilje i alt som het IT. Da så man mulighetene, så bare vi får riktig oppmerksomhet så tror jeg pengene finnes. Men selvsagt, de som har det største problemet i dag er grunderbedriftene. De får ikke samme oppmerksomhet som de store, børsnoterte selskapene. Det finnes investorer i dette segmentet også, men de er det altfor få av. Jeg ser altfor mange som sliter for å komme videre, når de skal lansere produktene.

AAS: Bransjen bør være synlig og konkret overfor Innovasjon Norge også, for der synes jeg det er en del arenaer hvor det opplagt kan nytte med en ekstra innsats. Jeg er jurymedlem i noe som heter ISTPrize Europe, som er et slags europamesterskap i IT. I fjor var det ca 300 som konkurrerte. Av de ca 20 vinnere som fikk invitasjon til å komme til Milano for å vise seg frem i forbindelse med en konferanse som EU hadde sponset, var det to norske. En av dem, Radionor, jobber med lokalisering av gjenstander ved hjelp av radiobølger – en ganske krevende øvelse. De fortalte at tyskerne kom med delegasjoner og hjalp sine, skaffet kontakter og i det hele tatt passet på at ting skjedde. Radionor sto på sin stand, og noen fra Eksportrådet kom forbi: ”Å, er det noen norske her?” De kom for å overvære mesterskapet, men hadde ikke gjort hjemmeleksen godt nok til å vite at det faktisk var to norske deltakere. Uansett, jeg tror det er veldig viktig å vite hvilke arenaer vi skal gå inn i og passe på at det finnes en oppfølging. For i Milano møttes jo blant annet grundere og investorer. Dette er for øvrig en årlig affære, og i år er det i Tyskland, men det er ingen grunn til at ikke Innovasjon Norge skulle gjøre hjemmeleksen sin og møte opp.

DOMMERSNES: Jeg sitter i styret i en liten bedrift i Stavanger med, etter min mening, et fantastisk produkt. Men når de nå skal ut å markedsføre det, så er det slutt på pengene. Derfor er det et paradoks at ikke handelshøyskolene og ingeniørhøgskolene har et bedre samarbeid – for det henger jo sammen?

EKER: Jeg tror egentlig at det er der vi er dårligst. Vi er flinke til å lage ting, finne opp og utvikle, men egentlig er diskusjonen feil, det er salg vi må lære oss. Det er for mye fokus på kostnadene og hvor mye det koster å produsere. Ser vi på totalbildet, så er det når produktet skal markedsføres at det virkelig koster penger. Det er farlig å begynne å lage ”rimelige” produkter med dårligere kvalitet. Det man gjerne ser på er priser på enkeltkomponenter som tross alt utgjør bare en tidel av den totale kosten. Da har vi tapt, hvis vi ikke klarer å se helheten og putte penger inn i den andre enden.

KINNANDER: I Sverige ser vi det samme. Teknologer og innovatører slipper produktet og går på neste prosjekt. Kanskje vi kunne ha forsørget store deler av verden med produktene som vi ikke har klart å kommersialisere. Det ser ut til å være en nordisk sykdom dette her.

POGOST: Jeg opplever en stor forskjell mellom Norge og Sverige. Svenskene har en stor evne til å tenke globalt i forhold til en produktlansering. De har et bevisst forhold til hva slags posisjon et produkt skal ha. Skolesystemet er også mer rettet mot å tenke posisjon i forhold til et marked. I Norge har vi BI med fokus på analyser og marked, men ser man på posisjon i markedet er vi veldig dårlige. Hovedproblemet er at vi ikke har et skolevesen i Norge som er profesjonelle på dette området.

FREDRIKSEN: Vi må se hvor vi kommer fra egentlig. Vi er råvarproduserende, med noe shipping og olje. Man må gå fra å tenke råvarer til å tenke kommersielt, sånn som både Sverige og Finland er bedre til. Men du må virkelig ha et ”killer”-produkt for å få det til. Hvordan man skal gjøre det, vet man nok, men det må være en kultur for det og finne en måte å gjøre det på. Fortsatt brukes gamle Philip Kotlers 20 år gamle lærebok. Den er fortsatt allright den, men den tar utgangspunkt i Amerika, som jo er et kjempe hjemmemarked. Vi må tenke motsatt, et lite hjemmemarked og en stor verden der ute. Det er fortsatt god vekst for våre områder som mikroelektronikk eller hva det skal være. Det er dette som fortsatt driver folk, og som jeg tror er riktig for Norge også.

Eierskap

Hvor mye betyr et norsk eierskap?

BERDAL: Uansett så viser det seg at det er viktig med lokalt eierskap. Noe av hensikten er å ha nyskapning og sysselsetting i Norge. Jo lenger unna eieren sitter, jo mindre viktig er det at det er arbeidsplasser i Larvik eller Oslo eller hvor det måtte være. Ugland i Grimstad er et godt eksempel på andre motiver enn bare profitt. Som lokal eier ønsker de faktisk å gjøre noe i sitt lokalsamfunn. Den dimensjonen må ikke bli borte, for da mister vi mye.

BERG:  Jeg ser at i vår bransje er det en polarisering akkurat nå, med globale kunder og globale muligheter. De er så uendelig mer attraktive enn det vi sliter og holder på med her. Så vi ser at markedet for vår del deler seg i to, hvor de globale aktørene mister interessen for det vi holder på med og det regionale markedet blir overlatt til slike som oss. Jeg tror det er veldig viktig med lokalt eierskap med interesse for det globale markedet. Det er en mulighet i seg selv for et selsap som Kitron. Flextronics alene har 45 tusen ansatte i Kina, så hvorfor skal de holde på med de problemene de har her – og det blir tydeligere og tydeligere. Det er bra for oss, selvsagt.

SØNSTEBY: Vi kan si mye om lokalt eierskap, og vi har sett trender hos våre kunder som er på det globale markedet. Og vi ser at hvis vi sammenligner norske, svenske og for eksempel amerikanere, så er investorene kanskje mer utholdende enn de norske. Men det å starte en lokal virksomhet er nok avhengig av et lokalt investeringsmiljø, eller la oss kalle det norsk. Da er vi igjen tilbake til dette å legge forholdene til rette slik at det er mulig og ikke minst interessant skattemessig å være med på å investere.

POGOST: Jeg opplever at konkurransekraft handler om høy fleksibilitet. Alle eiere forventer avkastning, og da handler det om rett fokus i forhold til den konkurransefordelen man kan ha. Høy fleksibilitet er ikke minst viktig siden vi er et lite samfunn. Hvis du da har en eier som sitter langt unna så tror jeg ikke de har samme fokus og samme interesse.

FREDRIKSEN: Det er litt forskjell på om du driver en virksomhet som omsetter for 20-, 200 millioner eller to milliarder. Løpet er lagt hvis du for eksempel er børsnotert. Du får en annen problematikk å forholde deg til. Da er det mer avkastning og utvikling som betyr noe i forhold til om hvor eierskapet skal være. Så hvis du vil være norsk er det bedre med privat eie og mindre spredning av aksjene. Blir det større blir hensynet til om hvorvidt du er norsk eller ikke mindre – i hvertfall i et finansielt perspektiv.

Baltikums rolle og litt om det offentlige

Hvilken industrirolle vil de baltiske statene ha de nærmeste årene?

BERDAL: Vi hadde et perspektiv på opp til ti år, og det er for noen år siden. Til da hadde vi produksjon i England. Det er et høykostkland, men produksjonskostnadene er halvparten av hva de er her. Men når det gjelder Lithauen, har vi kjørt med de samme timeprisene de siste fire årene.

POGOST: Det er et poeng man har mistet her. Man tenker på hva er inflasjonen og hva er kostnadsbildet. Hvis vi bare skal ha perspektiv på ti år, så kan vi se på hva lønnsnivået var ekvivalent til vår valuta for ti år siden. I hvertfall i Polen og Ungarn lå månedslønnen på ca tre-fire hundre kroner i måneden. Nå ligger det på ca 2.500 kroner i måneden. Så i forhold til vår kroneverdi har de hatt en økning på 500 prosent. Derfor tror jeg at mye av inflasjonspresset er tatt ut i de områdene. Vi skal heller ikke glemme at de har en åpen økonomi og fri valuta i dag. Derfor tror jeg ikke det blir så veldig mye inflasjon de nærmeste seks-syv årene. Faktisk tror jeg at inflasjonsutfordringen mye heller vil komme fra Kina, fordi Kina fortsatt har en regulert økonomi.

BERG: Ja, og skulle vi få, la oss si, 20 prosent økning i lønningene – så betyr det jo ikke så mye. Det blir mange år med fire kroner timen i økning før de kan ta igjen gapet som er i dag. Et annet aspekt er at de har en helt annen etikk og arbeidsmoral enn vi har. Akkurat nå har vi null prosent sykefravær i Lithauen, for eksempel. Så vår holdning er at det som kan flyttes ned, blir flyttet ned. Men det er veldig mye som ikke kan flyttes. Det er kombinasjonen her som er viktig, om hvordan vi kan skape konkurransekraft for oss selv og våre kunder, og finne riktig balanse i bruken av produksjon i Øst-Europa og funksjoner her i nærområdet. Det er ikke et problem, det er en mulighet for Norge.

KINNANDER: Jeg tenkte på det som ingen har tatt opp, nemlig produktivitetspotensialet. Dere sier det er bedre arbeidsmoral og orden i de baltiske statene, men hvordan bedømmer du hvor mye produktiviteten kunne økes dersom man hadde samme disiplin i produksjonen her hjemme?

BERG: Det er vel umulig å si, men skulle jeg ta et tall: Kanskje femti prosent? Men avstanden i lønninger er likevel så stor at arbeidsintensive oppgaver vil fortsatt lønne seg å gjøre der borte, dersom ikke logistikk- og andre kostnader sier det motsatte. Men jeg tror fortsatt det er dumt å tenke at det er enten eller. Det er kombinasjonen som er viktig. For Kitrons del er det i hvertfall slik at ca 20 prosent av verdiskapningen vil være i Øst-Europa i år. Neste år vil det kanskje ikke være mer enn 25 prosent, kanskje 30 prosent året etter, men det er ikke slik at alt vil forsvinne dit.

BERDAL: Trusselen for norsk industri er større dersom vi ikke benytter denne muligheten. Det er jo vi som er taperne i fremtiden, så det gjelder å finne den balansegangen. Som kunde av produksjonsbedriftene er vi veldig opptatt av å ha en oppegående produksjonsindustri her hjemme. Ikke minst på grunn av nærhet og den type lavserieproduksjon som krever høy kompetanse. Vi har mange svært komplekse produkter, og skal vi overleve i Norge i fremtiden må vi være best på det vi driver med.

SØNSTEBY: Det er jo ingen tvil om at de baltiske statene nå har fått en helt annet fokus enn tidligere. Og når vi nå ser hva de får av både kompetanse og overføringer fra EU, så er det klart de har store muligheter til å utvikle seg videre. Men det er som dere sier, utgangspunktet er så lavt at det vil ta mange år før de er på samme nivå. Og så har vi en annen ting, hvordan greier vi å styre kostnadsutviklingen i Norge? Trenden vi ser er at det tas lite hensyn til industrien når det gjelder lønnsutviklingen, med en tendens til at det tas mer hensyn til det offentliges utvikling. Da begynner vi å gå en farlig vei, dersom det er disse som skal være premissgivere for lønnsutviklingen i Norge. Det sies at vi skal holde oss på et europeisk lønnsnivå, men jeg ser at det kan bli vanskelig når vi ser hvilke krav som kommer fra det offentlige.

EKER: Dette med effektivitet. Vi har arbeidet ganske mye med det. En gjennomsnittsprojektor hos oss har ca 2,5 prosent direkte arbeidskost på montasje. Det er et poeng det som har vært sagt om design for produksjon. Vi ser det særlig når vi designer helt andre ting for andre, at det er noe man ofte ikke tenker på. Man designer og utvikler et produkt, som så går gjennom døra til logistikk og produksjon. Da tar man det fra hverandre igjen for så å tenke på hvordan det skal produseres. Da er det ikke lett å få dette arbeidseffektivt. Derfor må design og utvikling være tett på logistikk og produksjon. Så innen design for produksjon ser vi at det er mye å hente, minst femti prosent.

FREDRIKSEN: Som produksjonsbedrift har du kunder som ikke aksepterer at du blir katolske i troen. Derfor må du gjøre både og – produsere der det er mest hensiktsmessig og lønnsomt.

EKER: Jeg er enig i at denne kombinasjonen er viktig. Vi skal heller ikke glemme at vi lærer veldig mye. Hvis vi bare sitter her på fjellet og gjør alt alene lærer man ikke mye. For eksempel det å ha vært i Kina og produsert magnesium betyr at man tar med seg noe hjem. Vi har jo vært med på noen outsourcing-prosesser, både på godt og vondt. Men det er jo de vonde tingene man lærer av! Det som fungerer, det tenker man jo ikke på. Derfor mener jeg at vi skal tenke på det vi ikke har, og se utfordringen i det. Det er en fordel, faktisk, for da kan vi begynne på bunn.

FREDRIKSEN: Tilbake til det som ble sagt om offentlige lønninger også videre. Det er jo et paradadoks hvordan en del kommuner og offentlige institusjoner gjør sitt budsjettarbeid. Nærmest ut fra ”hvem skal lure hvem”. For eksempel skjer det ofte at forventet lønnsvekst neste år ikke bygges inn i  budsjettet. Så må man slåss om de tilleggskronene fra Staten. Se for eksempel legeavtalen, da alle leger fikk hundre tusen kroner mer – det var det ”ingen som visste”. Ved å holde på sånn så blir de så dårlige forbilder. Da er vi tilbake til holdningsbiten. Det er i hvertfall ikke lett å føle sympati eller bidra positivt til et slikt system. Noen må ta tak i det og ikke drive et politisk spill som så lett blir gjennomskuet. Det blir rett og slett for dumt.

Distributørrollen og materialflyten

Supply Chain Management, brukes det og er det en fordel?

POGOST: Jeg tror det er viktig å ha fokus på hva man holder på med. Leveranser til produksjonen skal ikke være vår kjernekompetanse. For oss er det viktigere å få våre egne leveranser til å fungere, og forankre det til leverandørleddet.

OLSEN: Internt i Arrow er det stor forskjell på distributørens rolle i Europa eller Norden, sammenlignet med Østen. I Østen er det mye mer trading enn det vi har her hjemme. Når det gjelder priser og allokering, så er det klart at en supply chain-løsning fanger opp signaler slik at vi kan ta høyde for allokeringer på et tidligere tidspunkt. Her har vi store fordeler i forhold til Østen.

BERDAL: Nå har vi snakket om produksjon i Norge. Det er klart det er like interessant at vi har distribusjon fra Norge. Et viktig element da er kunnskap – ikke minst for bedrifter som også driver produktutvikling. Klart vi kan handle så billig som mulig rundt om i verden, men vi er også avhengig av å ha støtte på den tekniske siden. Det må jo være distributørens konkurransekraft, å selge seg inn på det. Da får man en pakkeløsning som er som alt annet i Norge, litt dyrere, men også bedre.

OLSEN: I et nært samarbeid med kunden kan man ikke sette opp prisene i hytt og pine. Men er du trader som i Østen, så går prisene skyhøyt opp i forbindelse med en allokeringssituasjon.

Da kommer et tilleggsspørsmål: Hvor store muligheter har dere som distributør til å holde prisene nede i et så lite marked som Norge?

DOMMERSNES: Hvis vi sammeligner med for eksempel 80-tallet, var distribusjon kanskje i ”tier 3” hos produsentene. I dag er det en helt annet situasjon med gjerne nivå 2 og i enkelte tilfelle nivå 1.

POGOST: Andre mer fundamentale forhold i forhold til distributørens rolle, er endringen i maktforholdet i verdikjeden.Tidligere representerte distribusjon veldig små agentlignende selskaper, med forholdsvis liten makt. Maktforholdet i dag er representert av store selskaper med store innkjøpsvolum. Tidligere var distributøren liten og produsenten stor. I dag er dette helt snudd – distributøren er størst. Nesten alle distributører har større omsetning enn produsentene, med unntak av Intel. Derfor tror jeg dere som distributører har en vesentlig rolle i å utøve den makten dere har fått.

Men jeg tror ikke man kan gjøre noe med prisbildet generelt.

Koblingen mellom utdanning og næringsliv

Er samarbeidet mellom universitetene og bedriftene godt nok?

BERDAL: Erfaringen fra Vestfold er at det har vokst frem et nært samarbeid mellom høgskolen og bedriftssamarbeidet Electronic Coast. Blant annet har mikroelektronikkstudiet kommet som en følge av dette samarbeidet. Så vi føler at samarbeidet er veldig godt. Men det har endret seg fra bare noen få år tilbake, da man følte det var ganske håpløst å komme med noen ønsker og få gjennomslag for det i utdanningssystemet.

AAS: Det som vi på NTNU tilbyr innen elektronikk er samarbeid enten med enkeltbedrifter eller også grupper av bedrifter. Vi har blant annet etablert Mikroelektronikkforum, som består av rundt 12 norske bedrifter som driver med utvikling innen mikroelektronikk. Hovedformålet er å ha kontakt med utdanningsbiten når det er bruk for mer folk. De bruker det også til lobbyvirksomhet ved å peke på ting som er viktig overfor utdanningsinstitusjonen. Den andre biten er at man kan komme med oppgaver til oss. Prosjekter, diplomoppgaver og lignende. I tillegg bruker vi å ha gjester som besøker oss og sier noe om produksjon og utvikling. Ikke minst kan både industri og utdanning gå sammen og påvirke media. Kan også nevne forskningsdagene hvor bedrifter kan gå rundt og snakke med studenter og se hva de har oppnådd. Men også motsatt, hvor bedriftene kan ta frem spennende ting, og vise at det faktisk er morsomt å drive med elektronikk. Vi er i hvertfall veldig åpne når det gjelder å få kontakt med industrien.

SØNSTEBY: Alle parter bør samarbeide mer, også det offentlige. Slik at vi kan finne ut hva vi skal satse på her i Norge.

EKER: Her har vi jo en kort vei til påvirkning. Vi samarbeider tett med flere skoler, og vi er jo kunder av skolene. Tror også at vi mister en ressurs hvis vi ikke gjør det. Ikke minst kan vi påvirke hvordan utdanningen skal være.

BERDAL: Det gjelder egentlig alle nivåer. Vi ser jo hvor vanskelig det er å få avsetning på lærlinger. De skal heller ikke glemmes.

POGOST: Vi er ganske gode på baseteknologier her i landet, og det er bra fokus på det. Så det som jeg opplever som svakt er anvendelsen av teknologiene i produkter. Her tror jeg vi har en utfordring, at det er for lite produktutvikling på det området. Det hemmer oss i muligheten til å få frem nye produkter og å ta nye markeder. Den ballen sender jeg gjerne videre, for dette er helt reelt.

AAS: Jeg er vel enig i det du sier. Vi har veldig gode bedrifter innen mikroelektronikk i Norge, men det er jo enkeltbrikker, som går inn i andre produkter. Det ser du stadig, at det går inn i produkter hos globale aktører. På NTNU er det en veldig aktiv gruppe som heter Nyfotek som holder til på Leiv Eiriksson-senteret. De er ofte oppe på NTNU og forteller oss at vi må få til mer innovasjon og produkter. Vi bruker dem også. Samtidig forsøker vi å lage muligheter for grundere. Blant annet gis det en egen grunderskole, og de får et sted å være som kalles Perleporten(!). Der får de infrastruktur og lokaler i et par års tid. Det er et artig sted, for der koker det. Denne grunderskolen eller kurset som man kan søke på fra trejdeårskullet, består av alle linjer, ikke bare elektronikk. Så vi er i hvertfall på vei.

EKER: Det er noe som ikke er nevnt her, som har med overgang mellom skole og bedrift å gjøre, og som jeg tror kan påvirke både effektiviteten, det lokale eierskapet og kvaliteten: Bedriftskultur. Det handler om å ha det godt, morsomt og hvordan man identifiserer seg med arbeidsplassen, slik at man kan få en langsiktighet i alle rekker. Vi må satse på langsiktige arbeidsplasser. Dette må man begynne tidlig med, på høyskolen er det sent nok. Dette er også noe man kan begynne med på mandag.