Avtaleinngåelse - når blir partene bundet?
Avtaler er det viktigste verktøyet for å regulere rettigheter og plikter mellom parter i et forretningsforhold. Det kan f. eks. være avtaler mellom produsent og forhandlere, mellom eierne i et selskap, mellom utleier og leietaker eller mellom kjøpere og selgere av elektronikk.
Denne artikkelen er 2 år eller eldre
Hvis man skal inngå avtaler, er det selvsagt av stor betydning å ha kunnskap om når man blir avtalerettslig bundet og hva man blir bundet til. Eksemplene som blir brukt i det følgende vil i hovedsak være knyttet til avtaler om kjøp og salg av elektronikk. Reglene om avtaleinngåelse er imidlertid de samme for alle andre typer avtaleforhold.
Tilbud og aksept
Et tilbud fra den ene parten og en aksept av tilbudet fra den andre, er den grunnleggende mekanismen for avtalebinding i norsk rett. Avtale er inngått når tilbudet er akseptert. En selger av elektronikk gir f. eks. et tilbud til en kunde som kunden aksepterer. Partene er dermed bundet på de avtalte vilkårene mht. pris, leveringstid, antall osv. Hvis kunden avslår tilbudet ved å fremsette et motforslag, f. eks om lavere pris, er situasjonen at selger ikke lenger er bundet av sitt opprinnelige tilbud, men står fritt til å akseptere kundens forslag.
Det er viktig å være klar over at tilbud man gir er bindende innenfor akseptfristen som er satt. Man kan med andre ord ikke trekke et tilbud innenfor akseptfristen selv om det f. eks. viser seg at man kan oppnå bedre pris hos en annen kjøper. For avtaler som er regulert av engelsk eller amerikansk rett er dette annerledes: Her kan et tilbud i utgangspunktet fritt trekkes tilbake så lenge det ikke er akseptert.
Standardbetingelser
For mange avtaleforhold benyttes standardbetingelser. Selgere av elektronikk vil f. eks. ofte ha utarbeidet standard salgsbetingelser som de ønsker at skal gjelde i avtaleforholdet med kunden. Det avgjørende for om slike vilkår er en del av avtalen mellom kjøper og selger, er om standardbetingelsene kan anses vedtatt av kjøperen.
Er standardbetingelsene vedlagt et tilbud som kjøperen aksepterer, vil kjøperen i de aller fleste tilfelle være bundet av dem. Unntak kan tenkes f. eks. hvis vilkårene er svært omfangsrike og inneholder omfattende ansvarsfraskrivelser som er forsøkt skjult i teksten. Det vil også normalt være tilstrekkelig å henvise til standardbetingelsene i tilbudet så fremt betingelsene ikke inneholder uvanlig dårlige vilkår for kjøperen. Det samme vil gjelde for en henvisning i bestillingsskjema eller på internettside hvor kunden foretar bestillingen.
En situasjon som noen ganger oppstår, er at både kjøper og selger ønsker at deres standardbetingelser skal gjelde. Har selger henvist til sine standardbetingelser i tilbudet og kjøper aksepterer, men med en henvisning til egne betingelser, vil aksepten være et avslag og et motforslag som selger i utgangspunktet står fritt til å akseptere. Hvis selger ikke ønsker å akseptere kjøperens standardbetingelser, men likevel leverer varene uten å klargjøre dette, vil kjøperens betingelser fort bli ansett som stilltiende akseptert av selger. For å unngå en slik situasjon, bør selger, skriftlig gjøre det klart overfor kjøper at betingelsene ikke aksepteres. Dermed må kjøper ta stilling til om levering på selgers vilkår likevel er ønskelig.
Avtaler som forhandles frem trinnvis
Større, kompliserte avtaler blir ofte forhandlet frem trinnvis. Partene blir enige på et punkt før det går videre til det neste. Man kan dermed komme i en situasjon hvor partene er enige på de fleste punkter, men ikke er i stand til å oppnå enighet om enkelte gjenstående spørsmål. Mange vil tro at partene dermed ikke er bundet til noen avtale. Etter norsk rett kan det imidlertid tenkes at partene er avtalerettslig bundet. Det avgjørende vil være om partene har blitt enige om de vesentlige punktene i avtaleforholdet. Jo mer komplekst avtaleforholdet er, jo mer skal det til å bli bundet på dette grunnlaget.
En slik rettstilstand skaper en betydelig usikkerhet for forhandlingsparter. Man risikerer at den andre parten hevder at avtale er inngått selv om en endelig enighet ikke foreligger. For å unngå en slik usikkerhet bør man inngå en egen, skriftlig avtale for kontraktsforhandlingene som klart angir når partene blir avtalerettslig bundet. Man kan f. eks. avtale at partene blir bundet når det endelig kontraktsdokumentet er signert.