RadiOnette 90 år: Om en pionér og hans første ansatte

Artikkelen startet i Elektronikk nr 9/2017. Dette er komplett versjon.

I ungdomsårene fikk Jan Wessel (1903-1980) interesse for radio. Han leste alt han kom over om radio i utenlandske blader, mest tyske. Hans far var opprinnelig fra Trondheim, ingeniørutdannet. Hjemmet i Oslo var tospråklig, siden hans mor var født og oppvokst i Tyskland med tysk far og norsk mor. De fikk syv barn, seks gutter og en jente. Alle guttene ble pionérer innen sine fagfelt: fly, motorsykkel og bil, radio og vannkraft. Jenta ble lektor.

Bitt av radiobasillen
I 1925 dro Jan Wessel plutselig til Bergen, hvor han hadde fått arbeid i nyetablerte Bergen Radio, ble der en kort tid til han ble ansatt i en bilforretning som også solgte radioer. Der begynte han å konstruere en liten og nett radio med 2 rør. Han var opptatt av at hans fremtidige firma og radiomodeller skulle hete Radionette. Dette navnet var han fast bestemt på. Da han var ferdig med konstruksjonen av radioen, dro han hjem til Oslo og bodde i sine foreldres store leilighet i Bygdøy allé 67. Der ble 2-rørs radioen – R2 - produsert i 1926 og kostet kroner 135,- pluss stempelavgift. I leiligheten var det pikeværelse mot bakgården. Familien hadde ikke råd til hushjelp, så Jan Wessel brukte pikeværelse til fabrikasjonslokale, hvor hans seng sto i et hjørne og et bord langs langveggen.

Nettdrevet radio
Året 1927 ble for den 24-årige Jan Wessel et hektisk år, etter å ha lest i et tysk blad om et spesielt radiorør, Sinus Ultra fra Ultra-fabrikken i Berlin. Nå kunne radioapparater få strøm direkte fra lysnettet. Han kontaktet fabrikken i Berlin og fikk eneagenturet for Norge for Ultra-røret. Samtidig fikk han kjøpt de første 100 rør fra fabrikkens prøveserie av det nye radiorøret. Nå kunne Wessel få samlet alt i en enhet med strøm direkte fra stikkontakt i veggen. Hans konstruksjoner var enkle, en av flere forenklinger var at han unngikk en utgangstransformator til høyttaleren eller hodetelefonen. En kjeksboks ble radioens kabinett, kjøpt fra Tyskland for kroner 1,20 pr. stk. De var i blankt metall og ble sortlakkert. Lokket til boksen ble bunnen på kabinettet, påsydd og limt tøystoff i grønn farge, festet med to skruer til boksen. Med 3 rør, lang- og mellombølge, hadde Wessel på kort tid konstruert en radio som hadde betydelige fordeler til en gunstig pris. Igjen ble produksjonslokalet pikeværelse i Bygdøy allé 67.

Sensasjon
Jan Wessels nye radiomottaker hadde 3 radiorør – Radionette R3 – og kostet kroner 150,- pluss stempelavgift på kroner 15,-. Da apparatet kom på markedet, var det en sensasjon, og det var vanskelig for produsenter av akkumulator- og batteridrevne radioer å konkurrere med Wessels radio, for kjøperne fant ut at Radionette R3 hadde betydelige fordeler til en attraktiv pris. Da den tyske Telefunken noen måneder senere kom med sin variant med direkte drift på lysnettet, var den seksti prosent dyrere. Nå hadde virkelig den dynamiske Jan Wessel fått et overtak i markedet.

Den første ansatte
Jan Wessel innså at han ikke kunne klare alt selv, han måtte ha en til å hjelpe seg med å produsere de to radiomodellene R2 og R3. Han ansatte den syv år yngre, 17-årige Sven Marshall Thollefsen (1910-1981). Det skulle vise seg for begge to å være et riktig valg. I dagligtale ble Sven ikke brukt – kun Marshall.

Lange dager
Produksjonslokalet i pikeværelset i Bygdøy allé 67 var lite og kummerlig. Wessel seng i et hjørne og et bord på langsiden. Marshall måtte ofte sitte på Wessels seng for å koble radioene. Det kunne bli lange dager for Wessel, og det hendte ikke sjelden at Wessel lå og sov da Marshall kom på arbeid. Arbeidsfordelingen ble for det meste at Marshall produserte og Wessel var ute og solgte.

Sentral
Marshall Thollefsen ble i en tyveårs-periode en sentral person i Radionette. Han var fornøyd med sitt arbeidssted, hvor han fikk ansvar og dessuten utløp for sine forskjellige tekniske interesser. I Radionette ble han av kolleger regnet for å være en Petter Smart. Jentene i fabrikken syntes han var litt bondsk siden han gikk med hjemmestrikkede strømper og da så noe traus ut.

Oppfinnsom
Marshall ble snart verksmester for delefabrikken og fikk frem flere gode løsninger for en rasjonell og pålitelig produksjon av delene til apparatene. Det kan nevnes at han laget en liten vekt som kunne veie én skrue. Viseren på vekten viste stort utslag når en skrue skulle veies. Da ville det være enkelt med multiplikasjon for å finne vekten på hundre skruer.

Flott men ulovlig
Da det kom offentlig kontroll i Radionette for å se at vektene veide riktig, ble vekten til Marshall vist frem. Den offentlige kontrolløren uttalte etter å sett vekten, at dette var noe av det flotteste han hadde sett. Men siden vekten ikke var offentlig godkjent, måtte den ødelegges. Og det ble gjort.

Ønskekonsert
Marshall var musikalsk og han hadde en god sangstemme. Under arbeidet nynnet og sang han hele dagen. Han hadde vunnet flere amatørkonkurranser, blant annet fikk han 1. premie i en konkurranse som revykongen Jens Book-Jensen arrangerte. Som tidligere fortalt var Marshall en teknisk Petter Smart type. Engelske BBC hadde hver dag ønskekonserter på radio som var populære også for lyttere i Norge. Dette var noe Marshall ønsket å prøve ut i fabrikken og Wessel aksepterte forslaget. I 1937 ble ønskekonsertopplegget en realitet i produksjonslokalet i Møllergaten 12. Høyttalere ble montert ved hver plass, så vedkommende selv kunne slå høyttaleren av eller på. De ansatte kunne ønske seg de mest populære musikkstykker, skrevet på en lapp til Marshall, uken i forveien. Hvis Marshall kunne skaffe grammofonplaten, ble den spilt av på en grammofon i etasjen under. Jussi Björling, litt klassisk musikk og slagere ble spilt. Det var mange år før NRK begynte (1950) med sine populære ønskekonserter i eteren.

Uheldige sympatier
Et par år ut i krigen støttet Marshall tyskerne og ble medlem av Nasjonal Samling. Det var ikke bra i en radiofabrikk, hvor enkelte benyttet sjansen til å lytte på London. Marshall sladret aldri, selv om han var klar over at det ble lyttet på London. Men Londonlyttingen foregikk mest på laboratoriet hos Harald Nybø, og det var i etasjen over. Dit hadde ikke Marshall nøkler. Flere av de ansatte møttes privat og da ble det hårde diskusjoner med Marshall om krigen og tyskernes rolle. At Marshall var tyskvennlig, ga han uttrykk for i diskusjonene. Det straffet seg for ham i maidagene 1945.

Marshall måtte slutte i mai 1945, det forlangte flere overfor Jan Wessel. Det ble ikke sett på med blide øyne at han var med i NS, uansett om han i mange år hadde vært godt likt i Radionette. Wessel var naturligvis i et dilemma, men han forsto at når ønsket var slik, så måtte Marshall slutte straks. Etter krigen var det to sorter mennesker i Norge.

Barsk behandling
Den dagen Marshall sluttet, ble han innkalt til Wessel som ga ham en gullklokke som takk for hans gode innsats helt fra 1927. Samtidig sa Wessel at hvis han ikke ville klare seg fremover, kunne han kontakte ham. Dette møtet var ukjent for de ansatte, men er siden blitt fortalt meg.

Marshall ble arrestert og han fikk et barskt møte, fortalte han senere til kjente i Radionette. Han ble tvangssendt til et sykehus og fikk elektrisk sjokkbehandling og pleierne satte seg på ham. Det medisinske fagpersonellet trodde at det var noe galt med ham, derfor fikk han denne dramatiske behandlingen.

Tilbake i varmen
I slutten av 1946 begynte Radionette å importere høyttalere fra danske Peerless. Høyttalerne ble levert i deler, nærmest i løs vekt, og måtte først settes sammen før de ble montert i radioene. Hvem skulle gjøre den jobben? Innkjøpssjef Niels Halding foreslo for Wessel at mannen som kunne klare den krevende oppgaven ville være Marshall Thollefsen. Så Marshall som hadde fått sparken var nå god å ha, og han kom tilbake til Radionette, satte sammen høyttalerne, men var der ikke lenger enn et års tid.

Latter i korridoren
Marshall begynte hjemme i Nittedal å produsere adresseplater i metall til Misjonssambandet. Det ble en god forretning for ham, og flere kunder kom til, også Radionette. Marshall var i mange år ungkar. 44 år gammel giftet han seg med sin Ingeborg. I de neste ti-årene besøkte han ofte sine kolleger i Radionette. De som ikke kjente ham, spurte hvem som nå var kommet som var så lattermild i korridoren. Svaret ble: «Det er Marshall, det».

Jeg husker godt disse ord, og det har vært interessant å lete frem noe om Sven Marshall Thollefsen som var den første personen Jan Wessel ansatte.